Syndefallet

SYNDEFALLET 1/2     SYNDEFALLET 2/2

På forrige blad syntes alt så fint og harmonisk. Nå, bare noen avsnitt senere er alt snudd på hodet. Den lykkelige tilværelsen i Edens hage er brått forvandlet til en situasjon vi kjenner så alt for godt. Utestengt fra hagen og nærmest overlatt til oss selv i en ubarmhjertig verden hvor slit og strev setter standarden, samtidig som ulykker og katastrofer stadig banker på vår dør. Hvorfor var det så skrekkelig galt å spise av kunnskapens tre? Og hva ble egentlig konsekvensene?

INNHOLD

• 1. Edens hage
• 2. Adam og Eva
• 3. Fristeren
• 4. Kunnskapens tre
• 5. Synd og frafall
• 6. Konsekvensen
• 7. Dødsdommen
• Oppsummering

1. EDENS HAGE

EN NY FORTELLING
Vi har nylig lest en vakker fortelling om skapelsen. Den begynte med bibelens første vers og strakk seg til 1.Mos.2:3. Deretter er det som om det tar til på ny - samme historie kommer opp igjen. Samme historie? Nei, ikke helt. De to er faktisk nokså forskjellige.

For litt siden ble det sagt at grønne vekster grodde frem i god tid før livet inntok jorden. Nå er den derimot tørr og ufruktbar. Først etter at mennesket er skapt, lar Gud trærne vokse opp. Og leste vi ikke nylig at Gud hvilte på den sjuende dagen? Her er det tydelig at skapelsen ikke er avsluttet:

• "Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt. På den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel, fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken." (1.Mos.2:4-5)

Denne fortellingen kategoriseres med det hebraiske ordet toledot (historien) - et ord som brukes som innledning til ulike slektshistorier i den samme boken. Med andre ord: dette er en ny fortelling, og den begynner nå.

ET VIRKELIG STED
Denne beretningen handler om hverken himmelhvelvingen eller havet, og vi er ikke overalt på den skapte jorden, heller ikke på et hvilket som helst sted. Vi er på et spesielt sted, nærmere bestemt i en hage i Østen. Området hvor den ligger, kalles Eden, derav Edens hage:

• "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet." (1.Mos.2:8)

I det følgende nevnes en elv som renner ut av hagen og deler seg i fire hovedstrømmer: Pison, Gihon, Hiddekel og Frat (2:11-14). Noen identifiserer de to siste som Tigris og Eufrat. Det nevnes også landområder som Havila, Kus og Assur. Slik plasseres Eden på bibelens verdenskart som et virkelig sted. Etter elvene å dømme kan hagen ha befunnet seg et sted i Mesopotamia, mange tipper på Tyrkia eller Irak. Men når vi får tenkt oss om, forstår vi at det uansett vil være nesten meningsløst å lete - det har nemlig skjedd et og annet på jordkloden siden den tid.

Ikke alt for ofte, men fra tid til annen nevnes Eden også andre steder i bibelen. Profeten Esekiel forteller om "alle Edens trær i Guds hage" (Esek.31:9). Senere i samme bok omtales hagen i samme åndedrag som "Guds hellige fjell" (Esek.28:14), noe som understrekes av profeten Joel hvor "mitt hellige berg" og "Edens hage" nevnes innenfor samme avsnitt (Joel 2:1-3). Mest sannsynlig siktes det til den hellige byen som jo lå på det hellige fjellet, nemlig Jerusalem, men parallellen handler sikkert mer om fortreffelighet enn beliggenhet. Uansett var det godt å være innenfor hagens porter. At det virkelig var et fint sted, forstår vi når Jesaja ser for seg et kommende scenario hvor Sions ødemarker skal forvandles og bli som Eden:

• "For Herren trøster Sion, trøster hennes ruiner og gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes der, takk og lovsang." (Jes.51:3)

Den greske septuaginta-oversettelsen fra 200-tallet f.kr. bruker ordet paradeisos om Eden. Derfra har vi det velklingende paradis på norsk - det samme som i de nytestamentlige skriftene noen ganger brukes om det himmelske riket. Den korsfestede røveren fikk være med dit (Luk.23:43), Paulus hadde vært der (2.Kor.12:4), og Åpenbaringsboken lover den som seirer å nå dette vidunderlige stedet (Åp.2:7). Vi bruker gjerne paradis om både Edens hage og himmelen. Det må vi gjerne gjøre, men vi må samtidig ha i bakhodet at bibelen ikke nødvendigvis likestiller disse to stedene. Det er to forskjellige tilværelser, hvor den ene allikevel kan være en forsmak på den andre.

LIVETS TRE
Vi skjønner at stedet var riktig så vakkert. Til å begynne med var det tale om en tørr og ufruktbar jord som manglet både regn og noen til å dyrke den (2:5). Nå er det annerledes. Vann var det rikelig av, og snart skulle også hagen få sin gartner. Etterhvert vokste det opp trær som var "prektige å se på og gode å ete av" (1.Mos.2:9). Jo, her var det fint å være. To trær er sentrale i hagen. Det ene fikk man spise av, det andre ikke. Det ene gav liv, det andre tvert imot. Det siste har fått mest oppmerksomhet, det første fortjener vår oppmerksomhet:

• "Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt. (1.Mos.2:9)

Livets tre stod midt i og var selve senteret i den vakre hagen. Litt senere utdypes dets hensikt - det var intet mindre enn å gi evig liv (1.Mos.3:22). Vi vet ikke om Adam og Eva faktisk spiste av dette, heller ikke om det var nok å spise bare én gang eller om man behøvde jevnlig påfyll. I Ordspråkene møter vi det samme treet igjen, og da som i betydning av livsmot:

• "Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et oppfylt ønske er et livets tre." (Ordsp.13:12)
• "En sindig tunge er et livets tre, men en falsk tunge sårer hjertet." (Ordsp.15:4)

Vi må anta at det lå noe mer enn livsmot i det første treets sevje, men kanskje kan det være noe billedlig involvert allikevel. I bibelens siste bok lover Jesus den som seirer å "ete av livets tre, som er i Guds Paradis!" (Åp.2:7), og helt på tampen hører vi at dette treets blader "tjener til helse for folkeslagene" (Åp.22:2). Dette kan gjerne være bibelens beskrivelse av noe vanskelig på en enkel og lettfattelig måte. Det samme kan også gjelde Edens tre.

2. ADAM OG EVA

HA-ADAM
I begge skapelsesfortellingene er frembringelsen av mennesket et høydepunkt. Det hebraiske ordet adam danner et ordspill med adamah som betyr jord eller støv. Opprinnelig er ikke adam et egennavn, men betegner mennesket generelt. Foruten i 1.Mos.1:27 opptrer artikkelen ha konsekvent i par med adam - vi har her å gjøre med ha-adam - adamen.

I våre norske bibeloversettelser går vi til en viss grad glipp av fenomenet, men alle gangene vi støter på enten menneske eller mann i Eden-fortellingen, har den hebraiske teksten adam. Unntaket er de to siste versene i kap. 2 hvor ordene for mann og kvinne danner et nytt ordspill: isj og isja.

Første gang adam med sikkerhet kan sies å være et egennavn er i 1.Mos.4:25. Først der blir den bestemte artikkelen ha utelatt. Nå er det ikke snakk om adamen, men om Adam. Uansett forstår vi at hele historien, fra skapelsen til Sets fødsel, handler om samme person, hvilket gjør det legitimt å, om ikke oversette, så i alle fall omtale det første mennesket som Adam med stor A.

AV STØV
I denne andre fortellingen får vi høre mer inngående om menneskets skapelse. På en eller annen måte bruker Gud av jordens ingredienser til å skape sin utvalgte:

• "Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel." (1.Mos.2:7)

Vakkert? Absolutt Unikt? Kanskje. På samme måte som Gud formet mennesket, leser vi i Jes.45:9 at pottemakeren former leiren. Samme hebraiske verb, yatsar, er brukt i begge situasjonene. Og i Salme 103:14 sies det at vi alle er skapt av det samme støvet - aphar. For øvrig er ordet for sjel, nephesh, også brukt om dyr i bibelen, første gang allerede i 1.Mos.1:20. Og 1.Mos.7:22 forteller at alt levende, innbefattet dyrene, har livsånde i nesen.

Vi vet faktisk ikke hvordan det gikk til da det første mennesket så dagens lys. Det kan absolutt ha vært en ekstraordinær hendelse. Eller det kan være at også Adam hadde sin forhistorie. Bibelen er spesialist i å formulere store saker på en vakker, men ordknapp måte. Slik er det også når vi introduseres for adamens - noen vil si den bedre, halvpart:

• "Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen." (1.Mos.2:21-22)

Kanskje foregikk det akkurat slik. Noen har tenkt at mannen her mistet et av sine ribben, men den som har talt etter, tenker ikke lenger slik. Om dette skal forstås bokstavelig, må Adam ha hatt oddetall i utgangspunktet. Vi aner at vi er iferd med å forlate tekstens egentlige intensjon - det er ikke menneskets anatomi som er hovedsaken. Uansett skal vi være klar over at dette ikke er en øyenvitnebeskrivelse - Adam sov jo i en dyp søvn, må vite. Hvordan det enn gikk til, forstår vi mannens glede da han våknet og utbrøt: "Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt" (1.Mos.2:23). Denne kvinnen kalles etterhvert for Eva, på hebraisk Chavvah, hvilket betyr liv.

BILDER OG SYMBOLER
Til sammen minner disse Adam- og Eva-passasjene om en annen bibeltekst, da fra en helt annen tid og på et helt annet sted. Profeten Esekiel føres i et syn til en dal hvor han ser en mengde døde ben. Til sin - i alle fall vår, store overraskelse får han beskjed om å profetere for disse livløse knokkelhauger:

• "Så sier Herren Herren til disse ben: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende." (Esek.37:5-6)

Umiddelbart begynner saker og ting å skje. Benene føres mot hverandre, det kommer sener og kjøtt på dem, og Åndens vind blåser liv i dem:

• "Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende!" (Esek.37:9)

Det er samme Ånd, ruwach, som vi møter i skapelsesfortellingene. Til slutt ser profeten "en meget, meget stor hær" (Esek.37:10). Slik skal Guds folk en gang dannes, og vi forstår at det ikke er bokstavelig tale - det er selvsagt billedlig ment. Vi har jo å gjøre med en fremtidsvisjon, og slike blir oftest formulert i bilder og symboler. Kanskje var det slik også i begynnelsen? Vi vet ikke. Den Allmektige makter uansett både dette og hint.

SOM EN PREST
Det er nærliggende å tenke om Eden som det særskilte stedet hvor Gud var nær sine kjære. Det var Guds bolig på jord. Temaet om at Gud tar bolig midt blant mennesker, er en gjennomgående tråd i bibelen. Kanskje begynte det allerede her. Kanskje er Eden-fortellingen historien om hva som hendte den aller første gangen, da Gud for første gang var hos oss.

I så fall blir Adam nærmest som en prest å regne. Noen tenker at det faktisk er slik. Vi leser at Gud “satte” Adam i hagen (1.Mos.2:8) - som om han først var et annet sted. Dernest fortelles det at Adam skulle “dyrke og vokte” hagen (1.Mos.2:15). Kombinasjonen av verbene abad og shamar brukes forøvrig flere ganger i Mosebøkene om prestenes tjeneste ved tabernaklet:

• "De skal ta vare på (shamar) det han og hele menigheten har av oppgaver foran sammenkomstens telt, og slik utføre tjenesten (abad) ved tabernaklet." (4.Mos.3:7)

I en domstale over kongen i Tyrus, plasseres denne i Eden, naturligvis ikke på ordentlig, men i overført betydning. Profeten sier at "i Eden, Guds hage, bodde du. Kostbare steiner dekket deg", for så å ramse opp disse stenene (Esek.28:13). Hele 9 av de 12 edelstenene, tre av de fire radene, på yppersteprestens brystduk blir nevnt (2.Mos.28:20).

Jo, tilværelsen i Eden bar absolutt preg av å være i Guds hellige nærvær. I 1.Mos.3:8 leser vi om når Gud "kom vandrende i hagen". Det samme hebraiske verbet, hithallek, er også brukt for for å beskrive Guds nærvær i helligdommen:

Uansett hva man tenker om hagen, er bibelteksten tydelig på at dette ikke var endemålet for menneskets historie. Gud gav dem jo et verdensomspennende oppdrag, husker vi: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere" (1.Mos.1:28). Det lar seg vanskelig gjøre innenfor et begrenset område i Østen. Hele menneskeheten skulle med andre ord ikke stues inn i Eden. Det kan godt hende at hagen i stedet var som et utgangspunkt - og et samlingspunkt.

3. FRISTEREN

SLANGEN
Adam skulle "dyrke og vokte" hagen. Mon tro hva den skulle voktes mot? Vi får også inntrykk av at stedet til og med var inngjerdet på et vis. I alle fall skulle inngangen snart bli stengt. Kanskje fantes det både et og annet som ikke hørte hjemme i paradis? Kanskje fantes det noe særskilt? Vi vet det så godt. Idyllen har såvidt satt seg da en snikende skikkelse entrer scenen:

• "Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? (1.Mos.1:3)

Dette, hva noen vil kalle uvesenet, var også skapt av Gud. Det hebraiske nachash betyr ganske enkelt slange og brukes i Det gamle testamentet aldri om annet enn det. Slangen hørte sannsynligvis til "jordens kryp", som omtales i 1.Mos.1:25. Men her er det ikke en hvilken som helst slange - den kunne både tenke, tale og ikke minst føre en agerende debatt. I våre bibler opplyses det gjerne i en fotnote at vi her står overfor Satan. Slik er det jo, men vi kan godt merke oss at bibelen selv ikke avslører dette direkte - ikke før i dens aller siste bok:

• "Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham." (Åp.12:9)

Her kalles den onde med fire navn: dragen, slangen, djevelen og Satan. Man kan få frysninger av mindre - en slik skikkelse vil man nødig møte. Dragen lanseres i Åp.12:3 som forfølgeren av et nyfødt guttebarn, mest sannsynlig Kristus, for så å jage først barnets mor og deretter den kristne menighet. Men i våre historiebøker finner vi ingen fortelling om at en drage noen gang vandret omkring i romerriket. Selvsagt ikke, og vi forstår hvorfor - dette er billedlig talt. Dragen er en metafor. Kanskje var det slik også i begynnelsen.

Kanskje er fortellingen om syndefallet en enkel og billedlig beskrivelse av menneskehetens mest skjebnesvangre hendelse. Igjen - vi vet ikke helt. Uansett levner bibelen liten tvil om at alt sammen har hendt en gang på ordentlig - på en eller annen måte.

SATAN
Det figurerer ofte som et navn, derav Satan med stor S. Egentlig betyr det motstander og anvendes iblant også om menneskelige motstandere. Det forekommer omlag 55 ganger ganger i bibelen hvorav litt under halvparten i Det gamle testamentet. Hele 12 av disse er å finne i begynnelsen av Jobs bok. Der omtales Satan som en av "Guds sønner" (Job.1:6). Straks begynner han å sverte og anklage Job, samtidig som han ber om tillatelse til å prøve ham. Merkelig nok går Gud med på dette og lar Satan få ikke frie tøyler, men heller ikke så langt ifra. Vi begynner å ane hva denne skikkelsen har som sin agenda.

Septuaginta oversetter Satan - der hvor det sikter til nettopp ham, med Diabolos, det som på norsk er blitt til djevelen. Ordet betegner en som sverter, anklager og beskylder - nøyaktig hva vi finner i historien om Job. Og da ypperstepresten Josva står for Guds trone, fortelles det om "Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham" (Sak.3:2). I Åp.12:10 kalles han da også for «våre brødres anklager". Han er med andre ord en som ikke unner Guds yndede skapning å være akkurat det.

I Eden kommer han først og fremst som fristeren. Han manipulerer Eva ved ikke først å kritisere Guds ord, men ved å legge noe til. Det er utspekulert. "Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?" spør han aller først (1.Mos.3:1). Men det hadde Gud aldri sagt. Eva korrigerer, men blir med på karusellen. Når ordskiftet er i gang, får hun snart høre at hun hverken skal dø eller tape noe som helst på å forbryte seg, snarere tvert imot. Paulus forteller at "slangen dåret Eva med sin list" (2.Kor.11:3). Det var akkurat det som skjedde.

Det var det samme vesenet som møtte Jesus der ute i ørkenen. Evangelisten lar oss få vite at han ble "fristet av djevelen" (Luk.4:2). Først ville han ha Jesus til å trylle frem brød av noen steiner, deretter å regelrett falle ned å tilbe ham. Til slutt oppfordres Jesus til å kaste seg utfor tempelets øverste hjørne. Vår frelser gir ikke etter, og djevelen gikk bort fra ham "inntil en laglig tid" (Luk.4:13). Vi aner at det ikke var siste gangen han prøvde seg.

OPPHAV
Vi vet ikke hvorfor eller hvordan djevelen ble den han ble. Bibelen røper ikke særlig mye om saken, skjønt Jesus omtaler ham som en drapsmann og løgner helt fra starten av:

• "Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far." (Joh.8:44)

Mest sannsynlig tales det her ikke om den absolutte begynnelse, men om starten på vår historie. Det er rimelig å tro at djevelen allerede fantes da de første menneskene så dagens lys. Men han er ikke fra evighet av. Slangen ble i en eller annen form skapt av Gud, likesom den også til sist skal møte sitt endelikt.

To avsnitt fra Det gamle testamentet blir av mange regnet for å handle om djevelen. Det første beskriver Babylons konge Nebukadnesar som har opponert mot sin skaper. Han ønsket å stige opp, høyt over Guds stjerner, ja, til og med gjøre seg Gud lik:

4. KUNNSKAPENS TRE

FORBUDEN FRUKT
Adam og Eva var virkelig havnet i paradis. Rennende vann, prektige trær, frukt i mengdevis og hvem vet hva mer. Alt godt var innen rekkevidde. Men merkelig nok plantet Gud et merkelig tre i hagen:

• "Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt." (1.Mos.2:9)

Der har vi det - treet til kunnskap om godt og ondt, kunnskapens tre. Av bibelteksten kan vi nesten få inntrykk av at det vokste opp i den nyplantede hagen først etter at Adam var blitt til. Kanskje hadde han omgått dette treet i årevis mens det vokste seg voksent. Eller kan hende planter Gud på en helt annen måte enn vi gjør. Vi vet ikke. I bibelen forøvrig finner vi i alle fall ett tre som ble til i løpet av én natt (Jon.4:10). Uansett var kunnskapens tre forbuden frukt:

5. SYND OG FRAFALL

I SYNDENS TEGN
Fra nå av er historien om mennesket skrevet i syndens grufulle tegn. Vi er alle syndere og besmittet av den samme giften som fordervet de første menneskers tanke og ledet deres hånd. Begrepet arvesynd blir noen ganger brukt av teologene. Om innholdet kan diskuteres, vil de fleste måtte innrømme menneskehetens dystre side - innsiden. Bibelen setter oss alle i samme bås:

• "De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste." (Sal.14:3)

I Det nye testamentet sammenfattes hva som er summen av hele Det gamle når det gjelder menneskets sanne stilling. Især Romerbrevet kap.3 setter saken på plass. Vi er alle veket av og blitt udugelige (v.12), bruker tungen til svik (v.14), er raske til å utøse blod (v.15) bringer ødeleggelse og elendighet på våre veier (v.16). Det er simpelthen ikke gudsfrykt for våre øyne (v.18). Til slutt settes spikeren i kisten: "For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet" (v.23). Heller ikke Jesus legger lokk på saken. "Ingen er god uten én, det er Gud", sa han (Luk.18:19).

ULIK ORDBRUK
Det var ikke slik før, men nå er vokabularet utvidet med flere nye ord - dystre og alvorlige ord. Men det er ikke bare bokstaver satt sammen til sporadiske gloser i våre ordbøker - det er selve virkeligheten, smertelig erfart av hver og én. Om synden springer ut av samme forderv, skiller bibelen allikevel mellom grader av synd, gjenspeilet i ulik ordbruk. I Det gamle testamentet finner vi først og fremst tre slike.

Det vanligste er chata. Dets grunnbetydning er å feile på målet, å ta feil av veien. Noen ganger brukes det om akkurat det, for eksempel når vi leser om de 700 utvalgte som hver og én traff "på et hår når han slynget med stein, og feilte ikke" (Dom.20:16). Men i sin vanligste bruk handler chata om moralske feilskjær. Vi vet hva som er rett - vi vet hvor målet står, men vi bommer. Noen ganger skjer det med en viss bevissthet, andre ganger i nærheten av et uhell. Det var en chata som lå på lur ved Kains dør (1.Mos.4:7). Etterhvert skulle det bli mer enn det.

Et sterkere ord er avon, som ikke bare innebærer å ta feil av veien, men regelrett å vike av fra den. Det ligger en klar bevissthet i overtrampet - det er en viljeshandling. Ordet står for misgjerning mot Gud eller vår neste. Om Kains ugjerning begynte som en chata, endte det snart opp med et grufullt og villet brodermord. Gjerningen kan ikke gjøres om, og den gjenlevende utbryter: "Min skyld er større enn at jeg kan bære den" (1.Mos.4:13). Skyld er her oversatt fra avon.

Det sterkeste begrepet er pasha, som har i seg en betydning av å gjøre opprør. Israels ti stammer gjorde et slikt opprør mot Salomos etterfølger (1.Kong.12:19). Vanligvis brukes dette ordet om menneskets bevisste opprør mot og frafall fra Herren. Han forkynner gjennom sine profeter at Juda har "satt seg opp mot meg" (Jes.1:2) og at Israel har "syndet mot min lov" (Hos.8:1). Det var ikke hendige uhell, heller ikke et enkeltstående avvik fra veien - det var et villet og bevisst pasha.

Det nye testamentet bruker vanligvis det greske hamartanó for synd, et ord som i betydning ligger nærmest det hebraiske chatta, altså å feile på målet. Det noe sterkere anomia betegner lovbrudd og lovløshet, noe i nærheten av avon. Alt i alt er synden, enten den er ubevisst eller bevisst, ufrivillig eller villet, et vedheng som vi hverken kan overse eller slå oss til ro med. Det er "synden som henger så fast ved oss" (Hebr.12:1).

Men om bibelen opererer med ulike grader av synd, synes den ikke å avstumpe alvoret i noen av dem. De englene som "hadde syndet" (2.Pet.2:4), hadde begått hamartanó. Og når det gjelder det som kanskje er bibelens kraftigste advarsel, "den som synder, skal dø" (Esek.18:20), så er det tale om chata. I begge disse tilfellene forekommer altså de tilsynelatende mildeste begrepene. Det viser oss at synd er alvorlig uansett. Derfor heter det i én og samme vending: "Våre synder (chatta) vitner mot oss. Våre overtredelser (pesha) har vi for våre øyne, og våre misgjerninger (avon) kjenner vi" (Jes.59:12).

FØRSTEMANN UT
De bibelske forfatterne uttrykker rett som det er sin frustrasjon over både verdens ondskap og menneskets maktesløshet overfor dødens krefter. Det er forståelig. Umiddelbart kunne vi også forvente en stadig klage over hva som hendte den gangen i Eden, fulgt opp av alvorlige fordømmelser av den ansvarlige. Men slik er det ikke. Det er i grunnen bemerkelsesverdig at det i hele Det gamle testamentet henvises bare to ganger direkte til selve syndefallet. Det ene er hentet fra profeten Jesaja:

• "Din første far syndet, og dine talsmenn falt fra meg. Så vanhelliget jeg de hellige høvdingene, jeg overga Jakob til bann og Israel til spott." (Jes.43:27-28)

Her omtales Israels første far, det er Adam, i samme åndedrag som andre talsmenn. Det hebraiske luts oversettes her til talsmenn - andre ganger kan det bety tolker eller sendebud, noen ganger til og med spottere. Deretter tales det om "de hellige høvdinger". Det er ikke godt å si hvilke talsmenn og høvdinger Jesaja her sikter til, men det synes uansett å være noen viktige personer i Israels historie - det kan være patriarker, konger, profeter eller andre. Det er som om Adams fall føyer seg inn i rekken av andre sentrale personers synd. Kanskje var Adam førstemann ut i en en lang, lang rekke av overtredere - i motsatt ende står vi. Adams synd er i verset ovenfor en chata - han bommet på målet.

BRUTT PAKTEN
Neste gang syndefallet omtales, synes fokuset å være på samme sted:

• "For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, til gudskunnskap mer enn til brennoffer. Men de har brutt pakten, likesom Adam. Der har de vært troløse mot meg." (Hos.6:6-7)

Gud klager gjennom profeten over Israels frafall. Først får vi forklart hvor folket har sviktet - de manglet kjærlighet og gudskunnskap. Mon tro om det var det samme Gud ønsket for Adam? Kanskje var det sann kunnskap om sin skaper og et gjensidig kjærlighetsforhold som var det egentlige målet - mer enn blind lydighet og underkastelse. Uansett fortelles det at likesom Israel, har også Adam brutt en pakt.

Paktstanken er svært sentral i Det gamle testamentet. Først ut er Guds pakt med Noah (1.Mos.9:8-13), dernest med Abraham (1.Mos.15:18-21), så med Isak (1.Mos.17:21), og senere får vi vite at også Jakob var innlemmet i denne rekken av fedrepakter (2.Mos.2:24). Aller mest omtale får Guds pakt med sitt folk Israel, først formidlet gjennom sin tjener Moses. Det er med alvor at de formanes:

• "Ta dere da i vare så dere ikke glemmer Herrens, deres Guds pakt, som han har gjort med dere" (5.Mos.4:23)

Alle disse paktene handler om utvelgelse. Gud valgte og kalte personer eller folk til en særlig tjeneste og rolle i sin frelsesplan. Om det virkelig er slik som antydet for litt siden, at Adam faktisk var Edens prest og Guds første tjener på jord, faller han inn i et mønster som er gjennomgående i bibelen. I så tilfelle var hans fall ikke unikt, om enn det var det første. Kanskje skyldes tausheten om hendelsen en dyp visshet om at det bare var tidsspørsmål før en eller annen ville brutt pakten uansett - likesom vi alle siden har gjort.

VI ER SYNDERE
Paulus er den som setter ord på begivenheten og forklarer dens følger. Omlag halvdelen av Romerbrevets femte kapittel er viet Adams fall, men også Kristi gjenopprettelse. Og om noen skulle være i tvil om Adams historisitet, feier Paulus her all tvil av banen. Fortellingen er hverken en myte eller en anekdote som for å forklare den fristelsen vi alle opplever. Adam var virkelig, og vi er alle berørt av denne hendelsen. Vi blir fortalt at "synden kom inn i verden ved ett menneske" (v.12) og at "én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker" (v.18). Det er sterke ord som forklarer alvoret i syndefallet.

Det fortelles også at Adam syndet ved et lovbrudd. Han spiste av det forbudte treet. Men i det samme verset får vi også vite at døden hersket "også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam" (v.14). Det synes som om synden i hjertet er hovedsaken - en synd som avsløres av loven. Er det ikke akkurat dette som utdypes litt senere?

• "Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større" (Rom.5:20).

Vi forstår at det ikke er våre lovbrudd som gjør oss til syndere. Det er motsatt. Det at vi allerede er syndere gjør at vi bryter loven. Derfor er det først og fremst slik at vi er syndere, og det viser seg i våre tanker, ord og gjerninger. Heldigvis har vi fått åpenbart Guds vilje som viser oss dette - ellers kunne vi lett havne i en overtro om at vi slett ikke var så verst og aldeles ikke behøvde den type frelse som Kristus vant for oss.

Hvordan det var med Adam før fallet, aner vi egentlig ikke. Vi har lett for å si at han var syndfri, fullkommen og nøyaktig som Gud ville ha ham, men strengt tatt vet vi ikke det, siden bibelen selv ikke synes å si noe om saken. Vi vet ikke om han var endemålet for Guds tanker med mennesket. Vi vet heller ikke om Eden i det hele tatt var endemålet for menneskets tilværelse. Et og annet tyder på at det ikke var slik, men at Gud hadde mye høyere tanker for både Adam og Eva, likesom han også har for oss.

6. KONSEKVENSEN

DOMSAVSIGELSEN
Adam og Eva har strukket sine griske hender like inn til Guds trone og forsøkt å tilrane seg makten over godt og ondt. Ikke lenge etter står de skjelvende bak løvet og tviholder på sine fikenblad. Aldri før på jorden har lys vært så adskilt fra mørke, dag fra natt, godt fra ondt og Gud fra menneske som nå. Straks må Adam frem på åpen mark, men uten et fnugg av dugende forsvar. Etterpå er det Evas tur, men heller ikke hun kommer særlig godt ut av det. Når forbrytelsen er lagt på bordet, er det tid for selve domsavsigelsen. Aller først faller klubben over slangen:

• "Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl." (1.Mos.3:15)

Det er en regelrett dødsdom. Slangen skal måtte unngjelde med livet, og det er kvinnens etterkommer som skal effektuere dommen. Men det skal ha sin pris, for selv skal helten få hælen ødelagt. I tidens fylde stod han her - Jesus Kristus, den lovede messias, Evas etterkommer og Adams sønn. Kanskje var det derfor at han yndet å kalle seg selv for menneskesønnen - ben-adam heter det på hebraisk og har likesom i seg en dobbel betydning, siden ordet adam kan sikte til både mennesket generelt og Adam spesielt. Gud oppgav ikke sine kjære.

MED SMERTE
Men sviket måtte få sine umiddelbare konsekvenser, og den lykkelige tilværelsen i skaperens nærvær skulle snart smuldre hen som den tørre og karrige jorden mellom Adams etterhvert så tykkhudede fingrer. Torner og tistler har siden vært menneskets hverdag. Tilværelsen handler om å arbeide for daglig brød og livets opphold inntil striden en dag er tapt. Og mens vi venter på det ubønnhørlige, møter vi smertefulle prøvelser på rekke og rad. Det var det Eva møtte i domsavsigelsen:

• "Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. (1.Mos.3:16)"

Når det gjelder ordet for smerte, etseb, er det brukt bare sju ganger i Det gamle testamentet, og fire av dem finner vi i Ordspråkene. Der handler det først og fremst om livets strev slik vi ser det i 10:22: "Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev (etseb) legger ikke noe til". Det er altså ikke sikkert at det er selve smertefølelsen som blir innført etter fallet, men heller alt strevet - og medfølgende smerte, som heretter skal bli menneskets lodd. Også når det er Adams tur til å stå skolerett, er det samme tema som gjelder:

• "Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake." (1.Mos.3:17-19)

Vi ser at dommen over både mannen og kvinnen handler om en strevsom tilværelse. Innenfor hagen synes de å ha levd under Guds særskilte forsyn. Slik er det ikke nå lenger.

FORBANNET
Jorden forbannes. Hva betyr så det? Noen tenker en total omskapelse av hele skaperverket, men det behøver ikke nødvendigvis å være slik. Forbannelsens verden kan like gjerne være en beskrivelse av tilværelsen utenfor den beskyttede hagen – borte fra Guds spesielle nærvær. Her var det opp til mennesket selv å håndtere naturkreftene - kjempe med og mot dem alle sine dager.

Vi forstår hva forbannelse innebærer når vi runder neste hjørne. Der har Kain gjort en uopprettelig gjerning, og hans bror Abel har dratt sitt siste åndedrag. Kain er blitt en drapsmann, noe som får ulykkelige konsekvenser:

• "Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet sin munn og tok imot din brors blod fra din hånd. Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin grøde. En flyktning og en vandrer skal du være på jorden." (1.Mos.4:11-12)

Bannlyst er på hebraisk awrar - det samme ordet som ligger til grunn for syndefallets forbannelse i 3:17. Disse to sakene handler nemlig om det samme. I forrige hendelse forbannes jorden av Gud mens her er det Kain som forbannes av jorden. Det innebærer at han ikke skal få noe gratis, så å si. Han kan ikke lenger vente seg noe særlig hjelp fra den kanten, men må i stedet klare seg på egen hånd. Når jorden for litt siden ble forbannet av Gud, er saken sakssvarende. Også den ble nærmest overlatt til seg selv - og til oss. Profeten innlemmer nærmest alt som hittil er sagt om tilstanden og årsaken bak:

• "De har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakten. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bære sin skyld" (Jes.24:5-6).

Der har vi det - lovbrudd, paktsbrudd, forbannelse og skyld. Det er syndefallet oppsummert.

BESKYTTELSE
Dommen over mennesket innebar en adskillelse fra skaperen - en forsmak på den endelige forvisning. De ble vist ut av hagen og inn i en verden hvor godene ikke lenger ble servert på et fat. Ikke så at skaperverket utenfor hagen i seg selv var ondt og fordervet, men under menneskets egenhendige vanstyre skulle det snart bli akkurat det. Mennesket hadde valgt selvstendighet og måtte nå ta konsekvensene. Opprøret var en realitet, ansvaret umulig å rømme fra og dommen uunngåelig:

• "Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos.3:23-24)

Siden den ulykkelige dagen i Eden kan intet menneske lenger komme nær sin skaper. Profeten Jesaja ropte "Ve meg! Jeg er fortapt", da han stod for Guds trone (Jes.6:5). Vi forstår at adskillelse på samme tid er beskyttelse. Det var tvingende nødvendig å vise oss ut av hagen. Gud selv beskytter oss mot sin egen hellighet.

Akkurat denne sannheten ble holdt varm i de senere helligdommene. Der hang det et kjerub-dekorert forheng foran det innerste rommet (2.Mos.26:31). Der inne stod nemlig paktens ark - en gullforgylt kiste som inneholdt de to lovtavlene som Moses fikk på Sinai-fjellet (jfr. 2.Mos.25:16).Men det var ikke for hvem som helst å nærme seg den hellige arken. Bare ypperstepresten kunne tre inn i det hellige rommet og det bare én gang i året. For alle andre var det strengt forbudt. Arken skulle ikke under noen omstendigheter hverken røres eller omgås. "Selv må de ikke gå inn og se på de hellige ting, ikke et øyeblikk, for da vil de dø!" het det (4.Mos.4:20).

Vi øyner parallellen til fortellingen om Eden. Både kisten og treet hadde noe med godt og ondt, rett og galt å gjøre. Og begge var forbundet med døden om de ble tuklet med. "De må ikke røre ved helligdommen, for at de ikke skal dø", het det om kisten, "dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere", om treet (1.Mos.3:2).

7. DØDSDOMMEN

LEVDE FORTSATT
Gud mente alvor med forordningene om paktens ark og demonstrerte det med tydelighet i alle fall én gang. En overmodig som falt for fristelsen til å ta på arken under en forflytning, falt umiddelbart død til jorden (2.Sam.6:7). Det var jo nettopp det som var varslet - død. Heller ikke advarselen i hagen var til å kimse av:

• "Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø." (1.Mos.2:16-17)

Det er ikke til å misforstå. Om menneskene skulle finne på å spise av den forbudte frukten, skulle de dø og det samme dag. Men nå er saken den at det gikk ikke helt slik. Jovisst forbrøt de seg og ble konfrontert av Gud samme kveld. Ikke lenge etter ble de vist på dør, men til alt overmål - de levde fortsatt. Hvordan kunne det ha seg? Hadde Gud ombestemt seg? Om vi skal ta bibelen på alvor, skjønner vi at saken må stikke dypere enn først antatt. Enten må død bety noe annet enn vanlig død, eller så må dag bety noe annet enn vanlig dag - eller begge deler.

Dette spørsmålet er ikke så lett å komme til bunns i. Så er det da også blitt drøftet i århundrer og i utallige fora. Den dag i dag er vi ikke kommet særlig lengre enn før. Fortsatt henger nøtten på grenen og saken i luften. Egentlig er det flere saker som henger tett sammen - det handler om dødens nærvær i det hele tatt før syndefallet, og det handler om fallets konsekvens. Hva innebar egentlig dødsdommen? Hva mente Gud med det han sa?

LEGEMLIG OG ÅNDELIG
Nå vet vi at død og liv har flere nivåer i bibelen. Det kan være både legemlig og åndelig ment. Særlig i Det nye testamentet favner temaet bredt. Når den bortkomne sønnen var vendt hjem, utbrøt faren: "Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet" (Luk.15:24). Poenget blir om mulig enda tydeligere når Jesus sier at "de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve" (Joh.5:25). Et fallent menneske er i utgangspunktet dødt, men kan bli levende gjennom Kristus:

• "Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser." (Kol.2:13).

Kan det være slik å forstå i begynnelsen? Kan det være at det var åndelig død Gud truet de første menneskene med? Ja, det er en dugelig løsning, og mange tenker at det må være slik. Profeten Esekiel fikk i et syn se en dal full av dødningeben som etterhvert ble levende (Esek.37:1-14). Dette er et bilde på at Israel atter skal gjenreises som folk og oppleve en åndelige oppvåkning til et nytt liv. Likedan trygler Korahs barn om å bli levende:

• "Omvend oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet! Vil du for evig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede seg i deg?" (Salm.85:5-7)

Jo, om vi bare leter litt, er åndelig død og liv er å finne også i Det gamle testamentet, skjønt det kan ikke sies å være noen trend. Slik er det heller ikke med det som i bibelens siste bok omtales som "den annen død". Det er den endelige dommen over djevelen og hans følgere, ja, også over døden selv (Åp.20:14, 21:8). Salmisten kan være inne på noe av det samme når han taler om "de evig døde" (Salm.143:3). Vi har altså tre nivåer: åndelig død, legemlig død og til slutt den annen eller evige død.

GÅTEN FÅR NYTT LIV
Men alt i alt må vi konstatere at Det gamle testamentet heller sjelden taler om åndelig eller evig død. Når Abel en tid etter foreldrenes utvisning fra hagen blir drept av sin bror, er vi ikke i tvil - han døde på ordentlig. Deres far, Adam, derimot levde fortsatt, og det skulle han gjøre lenge, likeså hans etterkommere. Bibelens første slektstavle er ikke snau og forteller om haugevis av år. Men det er også en annen bestemt sak som synes å være viktig å fortelle:

• "Alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år. Så døde han." (1.Mos.5:5)
• "Alle Sets dager ble ni hundre og tolv år. Så døde han." (1.Mos.5:8)
• "Alle Enosjs dager ble ni hundre og fem år. Så døde han." (1.Mos.5:11)
• "Alle Kenans dager ble ni hundre og ti år. Så døde han." (1.Mos.5:14)
• "Alle Mahalalels dager ble åtte hundre og nittifem år. Så døde han." (1.Mos.5:17)
• "Alle Jareds dager ble ni hundre og sekstito år. Så døde han." (1.Mos.5:20)
• "Alle Metusjalahs dager ble ni hundre og sekstini år. Så døde han." (1.Mos.5:27)
• "Alle Lameks dager ble sju hundre og syttisju år. Så døde han." (1.Mos.5:31)

Denne listen er bemerkelsesverdig. Alle skjønner at om Set ble ni hundre og tolv år, så var det gjort med det. Men her blir det poengtert at han faktisk døde. Dette er ulikt bibelen øvrige slektsregistre (jfr. 1.Krøn.1:1-27), og vi aner forbindelsen til forbudet i hagen. Det er som om det vil poengteres at trusselen om død var reell, for det gikk som det ble sagt - de døde alle som én. Men idet vi tenker at saken er løst, er det som om gåten får nytt liv når vi ser over listen igjen. Levetiden til hver enkelt omtales som dager. Gud sa at de skulle dø samme dag, mens her får vi vite at de levde riktig mange dager deretter.

ALLEREDE ER DØDE
Vi får ikke noen direkte hjelp av det øvrige GT. Aldri knyttes døden til Adam, og aldri fortelles det egentlig om hvordan det forholdt seg med disse tingene før fallet. Det er forbausende. Men en som drar saken til torgs, er Paulus. Han skriver ganske utførlig i Romerbrevets femte kapittel om hvordan døden kom inn i verden da Adam syndet:

• "Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle - for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam" (Rom.5:12-13)

Det synes ikke å være tvil. Den legemlige død kom med Adam og hersket deretter over alle mennesker. Imidlertid blir vi atter litt rådville når vi fortsetter å lese, for vi får inntrykk av at det beskrives en tilstand som eksisterer for alle mennesker her og nå. Ikke at vi skal dø, men at vi allerede er døde:

• "For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange." (Rom. 5:15)

Videre tales det om noen som skal "leve og herske ved den ene, Jesus Kristus" (v.17). I denne verden lever vi sammen, og vi dør sammen. Men bibelen lærer altså at noen av oss skal leve på en annen måte - det kan bety underveis, etterpå eller begge deler. Det vil ikke være urimelig å tenke at også den omtalte døden er noe annet enn det som alle opplever. Til og med Guds barn må jo gjennom den.

RETTSLIG DØDSDOM
Noen tenker at det skjedde en radikal omveltning i menneskets beskaffenhet, ja, i hele skaperverket som en følge av syndefallet. Døden fantes overhodet ikke før fallet, men kom til etterpå. Nå har vi allerede sett at det virkelig skjedde et og annet, men vi skal være forsiktige med å trekke alt for vidløftige konklusjoner. Angående skaperverket var det bare slangens atferd, Evas fødelsstrev og jordens tistler som konkret ble nevnt. Det er et ganske stort sprang fra dette til en total omskapelse av alt sammen.

Men i alle tumultene må vi ikke glemme det som bibelen selv retter søkelyset mot - det er det andre treet i hagen. Det har åpenbart en nøkkelrolle:

• "Og Herren Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig!" (1.Mos.3:22).

Mennesket var altså ikke udødelig i seg selv. Bare ved tilgang til livets tre kunne det unngå døden og oppnå evig liv. Gud er nemlig den som "alene har udødelighet" (1.Tim.6:16) - ikke vi. Det er uansett syndefallets konsekvens som gjør at hver og en av oss til slutt må kaste inn håndkleet. Når mennesket mistet tilgang til livets tre, kom da også den legemlige døden inn i menneskets verden. Eller sagt på en annen måte; muligheten for ikke-død var mistet.

Dommen etter fallet kan sammenlignes med en rettslig dødsdom. At en forbryter dømmes skyldig til døden, må ikke nødvendigvis bety at han uten denne dommen ville vært udødelig, men nå som han er dømt, vil dødens gru være like om døren. Likedan vil en overmannet mytterist som kastes på havet, ikke omkomme fordi han først etter dommen mistet evnen til å puste under vann. Det kunne han ikke før heller. Han dør fordi han ble kastet av skipet. På samme måte ble Adam og Eva forvist fra sitt skip - Edens hage.

TOLKES ANNERLEDES
Død kan altså være flere ting, men hva med dagen? Døde de der og da? Eller kan det bety at de ble døende - at de ble kastet over bord og ble regnet som døde fra den dagen av selv om de enda ikke var helt det? Jo, det kan bety alt dette, men det kan også være at dagen skal tolkes annerledes. Det er slett ikke utenkelig, for bibelen har allerede vist oss at det hebraiske yom kan brukes om flere ting. Aller først har vi naturligvis de sju skapelsesdagene. De er en sak for seg, men allerede i 1.Mos.2:4 dukker ordet opp igjen: "På den dagen (yom) da Gud Herren gjorde jord og himmel...". Av fortsettelsen skjønner vi at betydningen ikke er opplagt.

Noen finner løsningen i utsagnet: "For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag" (2.Pet.3:8). Guds dager er altså millennier, og Edens dag var derfor en slik. I så fall hadde Gud god tid på seg til å effektuere dommen over de falne. Det er ikke et dårlig forslag, særlig når vi tenker på at Adam døde like før fristen var ute - han ble til slutt 930 år. Det som kan innvendes mot dette synet, er at bibelen aldri ellers omtaler Guds dager slik. Peters utsagn er en gjengivelse av Salm.90:4, og om vi leser det verset sammen med konteksten, ser vi lett at poenget ikke er antall år, men at vårt liv er flyktig og kort i forhold til Guds.

Uansett hva vi tenker om alle disse tingene, står Guds utsagn der med rene ord: "Den dagen du eter av det, skal du visselig dø". Han har tillatt at dette ble gjengitt slik i vår bibel, slik som også jødiske skriftlærde til enhver tid har akseptert den åpenbare motsigelsen som synes å foreligge - i første omgang ikke mellom naturvitenskap og bibel, men mellom bibelens egne ord. Det bør oppmuntre oss til ydmykhet og forsiktighet, men også til nysgjerrighet.

OPPSUMMERING

Fristet av slangen valgte Eva å spise av kunnskapens tre. Etterpå var heller ikke Adam vanskelig å be. Dette var ikke en enkel lydighetsprøve, men handlet om så mye mer. Treet, frukten, slangen - det kan ha vært konkrete og virkelige ting, eller det kan være bibelens måte å fortelle vanskelige saker på en enkel måte. Uansett lar bibelen oss får vite at disse tingene faktisk har skjedd - på en eller annen måte.

Mennesket ønsket å selv definere godt og ondt, rett og galt - en evne som vi senere får vite er nødvendig for å dømme og regjere. De ønsket å bli som Gud. I stedet for å underordne seg sin skaper, ønsket de å selv bli herre i eget så vel som andres liv. Det var et grufullt opprør. Valget var tatt, ansvaret umulig å rømme fra og konsekvensen uungåelig. De ble vist ut av hagen og bort fra Guds særskilte nærvær.

Gud hadde sagt at de skulle dø samme dag som de forbrøt seg, men det gjorde de ikke, i alle fall ikke legemlig. Det betyr at enten må død bety noe annet, eller så må dag gjøre det. Uansett ble mye forandret. Det er ikke nødvendigvis slik at alt ble omskapt, men fra nå av ville tilværelsen være skrevet i smertens og dødens tegn. Jorden ble forbannet, den hvis mennesket skulle livnære seg fra alle sine dager. Mennesket ble overlatt til seg selv - nesten. Heldigvis er Gud fortsatt nær hos dem som påkaller ham.

SYNDEFALLET 2/2 →
(om syndefallet og skapelsen)

Fordypninger til skapelsen

Bibelen

Tempelet

Gud

Lyset

Kosmos

Dagen

Messias

Mennesket

Syndefallet

Frelse

Sabbaten

Saligheten